Heteractis magnifica

Norsk navn: ?
Engelsk navn: Ritteri Anemone og Magnificent sea anemone.

NB: Navnet har den fått siden den lenge gikk under navnet Radianthus ritteri. Strengt tatt burde den fremdeles høre til i Radianthus-slekten og da hete R. ritteri eller R. magnifica. Mer om dette under.

.:SLEKTSBESKRIVELSE:.
Heteractis er en slekt av sjøanemoner som består av fire anemoner: H. crispa, H. aurora, H. magnifica og H. malu. Bare H. aurora skal være riktig plassert rent taksonomisk, de tre øvrige er feilplassert og skal ikke egentlig høre til Heteractis-slekten men til Radianthus-slekten og dermed egentlig hete Radianthus crispa, R. magnifica og R. malu.

.:UTSEENDE:.
H. magnifica har en klebrig fot som den bruker til å feste seg til forskjellige underlag. De kan også bruke foten til å flytte på seg dersom forholdene ikke er ideelle. Foten er større relativt til "stilken" enn hos andre anemoner. "Stilken" er intenst farget, og fargen varierer fra avokado-grønn, grønnbrunn og hvit, til himmelblå og magenta.

Tentaklene er festet til hele overflaten av disken. Disken og tentaklene er ofte brune, men kan også være grønne, gule eller hvite. Tentaklene er omtrent 7-8 cm i lengde, finger-formete og noen av dem kan være forgrenete. De ender i en rund eller pæreformet ende som ofte er lysere og farget med en irridiserende gulgrønn farge. Når anemonene føler seg truet vil den treke inn tentaklene og forme seg til en ball.

I midten av disken er munnen/kloakkåpningen. Denne skal være lukket når den er mett og svakt åpen når den er sulten. Er munnen åpen konstant er dette er tegn på at noe er galt.

Den kan bli opp til 100 cm i diameter, men dette er ikke vanlig i fangenskap. Alikevel blir den svært stor noe som krever betydelig plass i akvariet.

.:ATFERD:.
H. magnifica kan forflytte på seg ved å bevege foten over underlaget eller ved å løsne foten fra underlaget og la seg drive til et nytt sted. Dette er vanligvis et tegn på at den ikke er fornøyd med stedet den sto på.

Som mange andre anemoner har tentaklene til H. magnifica kraftige brenne-celler (cnidocytter) som kan brenne andre organismer ved å injisere gift i organismer som kommer i kontakt med tentaklene. Mange koraller er immune til giften i tentaklene, men ikke de fleste SPS. Man bør derfor plassere en H. magnifica med forsiktighet og forsøke å optimalisere betingelsene for den slik at den ikke forflytter seg i akvariet. Tentaklene er svært klebrige.

I naturen danner H. magnifica symbiotiske partnerskap med følgende 12 klovnefisker: Amphiprion clarkii, A. ocellaris, A. perideraion, A. percula, A. chrysopterus, A. akindynos, A. bicinctus, Amphiprion nigripes, A. leucokranos, A. melanopus, A. omanensis og A. akallopisos.

Grunnen til at klovnefisker ikke blir brent av sine verts-anemoner skyldes at de produserer et slim-lag som enten forteller anemonen at fisken ikke er bytte eller som lurer anemonen til å tro at fisken er en del av anemonen (hvilken forklaring som er korrekt har ikke blitt avdekket ennå).

.:MATVANER:.
H. magnifica er en fotosyntetisk korall og vil foretrekke moderat til kraftig lys. Den vil også forsøke å fange dyr som er store nok til å kunne passere munnen med tentaklene sine, som på grunn av den betydelige størrelse kan inkludere mange fisker og nyttedyr man har i akvarier.

Det er nødvendig å mate H. magnifica-anemoner og det antas at mangel på foring er en av de største grunnene til at denne typen anemoner ikke klarer seg i fangenskap. Mat den én gang i uken med oppkuttet fisk, skalldyr, krepsdyr, eller lignende, men pass på at bitene ikke er for store for munnen.

.:SYKDOM:.

.:OPPDRETT:.

.:VANSKELIGHETSGRAD:.
H. magnifica regnes som en vanskelig anemone da den ofte ikke akklimatiserer seg godt til fangenskap og krever mye plass. Den er også sensitiv for transport og frakt.