Metasepia pfefferi

Norsk navn:
Engelsk navn: Flamboyant cuttlefish.

.:SLEKTSBESKRIVELSE:.
Metasepia er en slekt av små akkarer fra Stillehavet. Slekten inneholder to arter, M. pfefferi og M. tullbergi. De kjennetegnes ved å ha et lite, tykt, diamantformet akkarben.

.:UTSEENDE:.
M. pfefferi er en kraftig akkar med en bred, oval mantel. Den har åtte armer som er brede og blad-lignende og første arm-par er kortere enn de øvrige. Den har to jakt-armer med sugekopper arrangert i fire rader. Områdene på jakt-armene som har sugekopper er klubbe-lignende og sugekoppene har varierende størrelse med den største midt på klubben. Den har tre par av store, flate utvekster, og også over øynene. I likhet med andre akkarer kan den skifte farge og mønster og også tekstur på huden. Det er vanskelig å skille hunner fra hanner på utseende, men hunnene blir ofte litt større enn hannene. Den kan bli 8 cm i lengde.

.:ATFERD:.
M. pfefferi er en uredd akkar som vil gjennomgå et imponerende farge-display dersom den føler seg truet. Blir den angrepet vil den i liket med slektninger skyte ut en stråle med blekk, ennte for å skjule seg eller for å forvirre fienden ved å skape et nytt tilsynelatende offer. Som andre akkarer kan de svømme (med jet-pumping), men foretrekker å gå langs havbunnen ved hjelp av armene og to av utvekstene på undersiden av mantelen.

M. pfefferi lever i omtrent ett år og vil mot slutten av livet gå inn i en fase av senescense der de blir apatiske, mister interesse for mat og fiender, og dør.

.:MATVANER:.
M. pfefferi lever av mindre fisker og reker. De kan være vanskelig å venne til død mat, og krill og krabber er ikke av interesse i det hele tatt. De trenger ofte mat, og blir de underernærte vil de miste evnen til å holde seg nede i vannet, og dermed flyte opp til overflaten.

.:SYKDOM:.

.:OPPDRETT:.
Oppdrett lar seg gjøre og oppdrettede individer har nylig blitt lagt ut for salg i USA.

.:VANSKELIGHETSGRAD:.
Dette er et dyr for spesielt interesserte. Den bør ikke gå sammen med fisk, da den enten vil spise dem eller bli plaget av dem. Den lever i kort tid (maks et år, og fangete individer er ofte voksne hvilket vil si at man ofte bare har de i noen få måneder før de dør. De tåler transport svært dårlig.

NB: Det har nylig vist seg at M. pfefferi har toksisk muskelvev. Hvorvidt også bittet og blekket er toksisk, er ukjent, men potensielt kan den være like toksisk og dødelig ovenfor mennesker som blå-ringet blekksprut og den må derfor håndteres med varsomhet.